I mitt første blogginnlegg så jeg tilbake på det siste året, og så et liv som var i ferd med å bli det jeg har jobbet så målrettet for de siste tre årene. Endelig var kjæresten på plass ved siden av meg etter to år med avstand, og vi startet vårt liv sammen. Etter to måneder i vårt nykjøpte, herlige hjem, ble vi nødt til å ta beslutningen om at han skulle flytte bort på grunn av jobb. Det var en god beslutning i et langtidsperspektiv, men en trist og tung beslutning å ta med tanke på at 2011 skulle bli enda et år med savn, reising og lange telefonsamtaler. Men hva gjør man ikke for alt det gode som skal komme.
Aleneansvaret for det som var vårt liv, med hund og hjem og jobb og sosialt liv, er nytt og ukjent for meg. På papiret ser det uproblematisk ut. Men som en representant for dessertgenerasjonen og selverklært livsnyter er jeg uvant med mye ansvar og omfattende hverdagsrutiner. Jeg har aldri vært særlig god på langtidsansvar og varige rutiner. Det må være noe av det kjedeligste som finnes, tenker jeg nå. Men dette er vel det voksne livets skole, og før eller siden er det like normalt som noe annet.
Nå har vi kjøpt bil til mitt bruk, og dessertbarnet i meg er strålende fornøyd. Også er det forhåpentligvis bare fem måneder og 28 dager igjen til min lille familie er gjenforent for godt. Innen den tid har jeg et håp om at kjedsomheten knyttet til aleneansvaret skal vike plass for skriveånden igjen. Den som ligger der og venter på å komme tilbake, full av nye ideer, tanker og budskap.
I mellomtiden kan jeg rette oppmerksomheten mot mitt forrige blogginnlegg, som kanskje er mer aktuelt nå enn noen sinne etter FrPs landsmøte i helgen. Det er sjeldent jeg blir så skremt og urolig som når jeg hører Tybring-Gjedde snakke om innvandringspolitikk. La oss håpe det er mange nok der ute som kjenner igjen kunnskapsløs stigmatisering og talltriksing når de hører det – og som forventer litt mer enn nettopp det av andre. Og som forventer mye mer enn det av våre folkevalgte.
No comments:
Post a Comment